Torsdag 01.
mai
Oppe i fjellet ser jeg ikke så mye på kalender eller klokke, spesielt ikke nå
når det er lyst hele døgnet. Så jeg må vente til i morgen for å hente teltet
på postkontoret.
Det blir mye kafebesøk, museumsbesøk, kinobesøk (Metro med Eddie Murphy, bra greier!) 1.mai tog og burgerspising. Leser en novelle av Po Bronson, pakker sekken, tar noen viktige telefoner, barberer 30dagers skjegget og leser lokalaviser. Får 9000kr igjen på skatten, det skulle holde til en tre-stjerners lugar med full pensjon på Hurtigruta sørover.
Narvik er en fin by. ligner en del på Mo som også ligger i bunnen av en fjordarm med bebyggelse rundt hele kanten. Byen er omgitt av spisse topper og kvasse rygger, et eldorado for tinderanglere.
Fredag 02. mai
Pakker sekken og legger i vei til postkontoret. Sender hjem kart, eksponerte
filmer og utstyr jeg ikke har bruk for lenger (lykt, batteri, vindsekk, etc...).
Men noe telt har de ikke mottatt, det har blitt sendt til Abisko.
Dropper innom
en drop-in frisør, jeg så jo ut som en villmann! Intervju i avisen Fremover.
Utpå kvelden tar jeg toget opp i fjellet igjen, men desverre går toget kun til
riksgrensen, derfra er det 40km til Abisko. Det blir nok en fin togtur med ærverdige
Ofotbanen. Under vinduet står det: "Luta Er inte ut", og "Kasta ej ut føremål".
Ikke vet jeg hvem denne Luta er, men hun er tydeligvis inne. Og jeg pleier ikke
kaste ut formål, de kan være gode å ha.
Oppe ved Bjørnfjell treffer jeg på tre karer som er ute på kveldspromenade.
Jeg rusler ned til veien og passerer en grensesten som er signer av kong Olav
og kong Carl Gustav i 1984. Tenkte å overnatte på Riksgrensen hotell, men 1790
bøx blir for mye for min slunkne reisekasse.
Et stykke lenger
inne i Lappland treffer jeg igjen promenadekarene og får tilbud om å overnatte
i hytta deres. Det kan jeg ikke si nei til.Vi inntar en fin middag i restauranten
og praten går. Arild er pilot og har eget fly. Planene mine om privatflysertifikat
får nytt liv.
Lørdag 03. mai
Postkontoret i Abisko har heller ikke fått teltet mitt. Jeg bestemmer meg for
å overnatte på turiststasjonen og vente til mandag. Blir forkjølet for første
gang på turen. Med dett dese, tette ører og tett i pappen, ligger jeg for det
meste i sengen.
Søndag 04. mai
Tar ettermiddagstoget bort til Riksgrensen for å besøke fjellfotografen Sven
Hørnell sin utstilling. Flotte bilder og imponerende lysbildeshow med hele 21
fremviserer. Solbrillevær.
Mandag 05. mai
Ikke noe telt i dag heller. Jeg tar sjansen på at jeg ikke får bruk for det,
jeg får grave meg ned i ei fonn hvis det skulle bli kritisk.
Utpå ettermiddagen går jeg over Tornetråsk sjøen og inn i Norge. Passerer riksrøys nr. 272 og går opp til Lappjordhytta i John Wayne stil. Sekken er steintung og svetten siler. Dagsetappe: 15km.
Riksrøysene er
varder eller store steiner som er plassert langs grensen med noen km. avstand.
Riksrøys nr. 1 står ved Iddefjord i Østfold og nr. 294 er tre-riks røys mellom
Norge, Sverige og Finland. Hvert 25. år vedlikeholdes grensen. Da ryddes den
for trær og røysene males gule.
Tirsdag 06. mai
Er fortsatt slakk i kroppen og tett i hodet. Håper å bli frisk til i morgen,
for da er det meldt fint vær.Utenfor hytteveggen kakler rypa, den er i ferd
med å skifte til brun sommerdrakt.
Leser i hytteboka om Kjell Vangen og Elisabeth Sæthre som var her 09.12.1995. De rodde og seilte i 5 måneder langs hele Norskekysten, og gikk så fra Grense Jakobs elv til Halden. Imponerende gjort!
Leser Umberto
Ecos filosoferinger over det moderne IT-samfunnet. Synger Hildringstimen av
Erik Bye, akkompagnert av bluesmunnspill.
Onsdag 07. mai
Nydelig vær, men varmt og treigt føre. Går over fjellet og ned til Altevatn,
og viderer inn til Gaskashytta. Her gikk jeg faktisk på ski for 9 år siden,
artig å være tilbake.
For mange år siden
kom to samer over fjellkanten og fikk se Altevatnet. Da sa den ene: "Mattis,
se! Alt det vatnet!" Og slik fikk vannet sitt rette navn. Dagsetappe: 33km.
Torsdag 08. mai
Jeg slår følge med en gjeng fra Bardufoss som også lå over på Gaskashytta. Bakken
fra Gaskas til Vuoma-hytta er fæl. Det er tydelig at kondisjonen i turfølget
er noe ujevnt fordelt. Det er sannsynligvis på grunn av ulik praktiseringsfrekvens
av nyttårsforsettene fra i fjor. Kommunikasjonen måtte etterhvert opprettholdes
med tiltakende roping, gauking, hyling, noen sanger og et dikt. Vi kom da fram
til slutt alle sammen. Det ble en drømmedag med sol og vindstille.
Britt hadde fødselsdag akkurat på denne dagen og det passet jo godt. Dagen ble behørig feiret med kake, sang og en ellers livat kveld. Vi ble etterhvert 11 ihuga skientusiaster på hytta. Dagsetappe:19km.
Fredag 09. mai
Dæsken, hvor er tannkosten? Søren, jeg glemte den igjen på Gaskas. Ikke rart
det er lite damer her inne på fjellet.
Vi er nå inne i Øvre Dividalen nasjonalpark. Den ble opprettet i 1971 og er
på 743 kvadrat km. Dividalen er jervens kongedømme. I dette området er det flere
antall jerv enn noe annet område i Europa. Her er også bjørn, ulv, gaupe og
det er mye fisk i vannene. Om vinteren er det mange isfiskere i parken. Dividal
kommer av samisk "dierra" som betyr rundt, tørr haug.
Ute på Vuoma vatnet (utt. vomma) er det minst 10 telt og dobbelt så mange fiskerer. Jeg prater med et par eldre karer som har tenkt å ligge her 3-4 dager for å slappe av, fiske litt, ta noen små dagsturer og ellers nyte naturen. Det kaller jeg den rette tur-innstillingen.
Jeg og tre andre karer hadde tenkt å ta en topptur opp på Njunis (1713 moh), men tett tåke setter en stopper for det. Jeg går viderer over vatnet og ned i Dividalen med kurs for Havgavuobmi-hytta som eies av reindriftsforvaltningen.
Jeg går i tett
tåke nesten hele dagen og ser ikke så mye annet enn et hvitt tåkehav og skituppene.
På tvers av Dividalen blir det heise. Jeg bruker nesten 2t på 3km. Snøen bærer
2m, deretter braker jeg gjennom og synker til livet, som forøvrig ikke ser så
lyst ut akkurat da. Skiene lager et stort mørkt hull og hilser i samme slengen
på røsslyngen som nok blir noe forskrekket over det ublide møtet med kvasse
stålkanter og universalklister. Jeg er glad for å komme fram til hytta etter
132 hull, en forstuvning, 3 skrubbsår, 2 beinbrudd og 3 knekte ski. Dagsetappe:
18km.
Lørdag 10. mai
Jeg har ikke hatt vind eller nedbør på en hel uke, jeg begynner å lure på hva
som er galt. Nå er jeg så langt inne i indre Troms som det går an å komme, kun
noen få km. frå svenskegrensen. Fjellene her er imponerende og skiterrenget
er flatt og fint, når du først har kommet deg opp i høyden. Mange fjelltopper
ligner svært på Svalbardfjellene. Gud har nok brukt copy & paste kommandoen
her inne.
Jeg starter i 12-tida med grått vær, tåke og jeg stanger hodet i skyene. Etter en time sier det swusch. Jeg har aldri sett maken til raskt værskifte! Skyene blir sugd vekk og en time senere er det knallblå himmel og kuldegrader. Herligt! Endelig får jeg god gli og jeg fyker avgårde til Dærtahytta. Det gikk så øra flagra og underleppa hang.
Drikkevannet jeg har med meg på flasker har varierende kvalitet. Alt fra friskt kildevann til lysegrått oppvaskvann som smaker en blanding av sure sokker, gressløk og litt Zalo. Resten av dagen går jeg og gulper Zalo, men det er bedre enn å springe rundt i fjellet og være tørst.
Dagsetappe: 30km
Søndag 11. mai
Går fra Dærtahytta til Rostahytta i tett tåke og yr. Dagsetappe: 16km.
Mandag 12. mai
Det er lyst døgnet rundt, det spiller ingen rolle om jeg står opp 7 eller 15.
Så jeg velger det siste. Utetermometeret viser +10 grader og det er 700 moh!
Jeg springer ut og inn en del ganger for å forsikre meg om at mine temperatur
observasjoner var korrekte.
Jeg kjenner meg ikke igjen i speilet. Det lille jeg har igjen av hår på hodet bølger seg i takt med svettebekken, så det ser ut som jeg har tatt James Dean permanent, øyenbrynene er blitt helt hvite av sola, skjegget har vokst vilt helt siden Sulis, og øynene har fått en blanding av blikket til Clint Eastwood og Tsarens kurer.
Jeg beveger meg
opp den vakre Isdalen. Her er en fantastisk utsikt mot spisse topper og hvasse
egger, så jeg stopper for å hvile og puste ut. For det er ganske bratt her,
spesielt hvis man går motsatt vei av nedoverbakkene.
Igjen opplever jeg et raskt værskifte, det blir en fantastisk tur ned til Gappohytta.
Dagsetappe: 20km.
En fjellfant er konstant sulten og alltid på jakt etter mat. Jeg ser da bort
ifra en enslig time etter frokost og middag. En gang kom jeg over 2dl fløte
som var gjenglemt i gangen. Den gikk ned på styrten. Mister jeg en enslig rosin
ned i snøen, plukkes den opp og puttes i munnen! Smulene i sjokoladepapiret
samles i hånden og går samme vei som den enslige rosinen. Hver kalori teller.
I dag var det på nære nippet. Jeg så meg først omkring til alle kanter og skulle til å gyve løs på den siste Firkløveren. Men jeg besinnet meg i siste øyeblikk og nøyde meg isteden med noen gamle Kvikklunsj smuler som lå i bunnen av lommen sammen med noe rødt klister og en gammel tyggis.
Det er mulig jeg ser noe utmagret og sulten ut, for det er ikke måte på hvor mange ganger jeg har blitt tilbudt kaffe, konfekt, fiskeutstyr, middag, proviant og konjakk, siden jeg passerte grensen til Troms. I dag møtte jeg et par som forærte meg et par nylagede fiskekaker med løk som de ikke ville bære på lenger for de hadde så mange pølser i sekken. Fiskekakene smakte himmelsk og ble fortært til kvelds med andakt.
Jeg spiser kun
2 måltider pr. dag. Kraftig frokost kl.10 og en svær middag som såvidt får plass
i magen kl. 20. For tida består middag av gryterett med ris. 4 dype tallerkner
med haug på. Under marsjen er det drikke som er viktigst, ikke mat. Jeg har
2l vann innenfor anorakken, og sper gjerne på med noen never snø.
Tirsdag 13. mai
Jeg forlater Troms fjellene med vemod og går ned Signaldalen til Oteren og videre
til Nordkjosbotn hvor jeg forhåpentligvis skal hente teltet.
Jeg stortrives
her oppe i disse fjellene. Her er spisse topper, flater vidder, brede daler
og stupbratte vegger hvor høydekurvene først klatrer opp mot toppen for så å
kaste seg hodestups utfor kanten og daske i bakken tusen meter lenger nede.
Jeg vurderer seriøst å ta 2-3 ukers loffeferie her i nasjonalparken for å slentre
rundt blant fjellene, ta noen toppturer, fiske i vannene, treffe mange kjekke
fjellfolk og ellers nyte stillheten og slaraffenlivet.
Nede i Nordkjosbotn lusker jeg omkring i regnet og kjøper inn det jeg hadde
glemt, mens jeg ennå husker det.
Jeg har i det
siste opplevd mye råtaføre, gjennomslag, åpne elver, usikker is og mangfoldige
varmegrader. Vinteren er over, og for å unngå betydelige problemer gjennom den
flate finnmarken, velger jeg nå, etter nøye vurdering, å sende skiene hjem og
fortsette langs veien.
Onsdag 14.
mai
Tar en tur til Tromsø for å kjøpe rulleski, men det er bare en unnskyldning
for å se Harrison Ford i "En fiende blant oss". Overnatter i ei forfallen
hytte på Tromsdalen camping.
Torsdag 15. mai
Returnerer til Nordkjosbotn og haiker opp til Oteren hvor jeg kom ned på ski.
Går innover langs fjorden og nyter lukt av sjø, tang og tørrfisk. Spenner opp
vindsekken i et sandtak og fryser i den kalde nordavinden. Godt å komme ned
i soveposen. Dagsetappe: 11 km.
Fredag 16. mai
Skistavene ligger å venter på postkontoret i Sørkjosen, så jeg får ikke prøvd
rulleskiene før jeg kommer dit. Jeg lager heller en trillevogn av skiene, noen
pinner og litt tau, og legger sekken på. Etter 4 måneder med tung sekk på ryggen,
er det som å fly!
Ankommer Lyngseidet utpå kvelden, akkurat tidsnok til å rekke den siste ferja over til Olderdalen. Fy Odd! Tar du ferje? Du kunne jo svømt over fjorden. Jeg hadde egentlig tenkt å svømme, men siden jeg har 32 km til gode fra Skaitidalen, hvor jeg gikk fram og tilbake 3 ganger, synes jeg ikke det blir for mye juks. Dagsetappe: 29 km.
Lørdag 17. mai
Mannen på Shell'en gir meg et norsk flagg som jeg kan ha på sekken, det er jo
17. mai!
Går inn til Djupvik og overnatter på en utedo for funksjonshemmede. Hvis jeg krøller meg litt sammen får jeg akkurat plass på skrå. Dessuten er det ikke lang vei til do. Dagsetappe: 21 km.
Søndag 18. mai 1. pinsedag
Snøbyger, liten kuling fra nord. Brrr....Postkontoret åpner ikke før på tirsdag.
Venter på doen.
Dagens dikt:
Han Jørgen e reiste
på skitur aleina.
Det gjorde an
ikkje i fjor,
for då va an bare
for badne å reina
og fekk ikkje lov
av na mor.
I år e an reist med
an Leif og an Tore,
og ingen fekk
fyll'an ombord.
Det tar seg kje ud
når ein drar med di store,
å vinka nanna te
na mor.
Nå står an i bakkar,
så hedle mod sletter.
Han glir øve
snødekte vann.
Men morå har våkne
og vonde netter
for alt det
så henna kan.
Eg lige an Jørgen
men føle for morå,
Eg kjenna na
ud og inn:
Det finns ikkje
verre terreng på jordå
enn det i et
engsteligt sinn.
(Ajax)
Mandag 19. mai 2. pinsedag
Etter å ha tilbrakt 40 timer på ca. 2,25 kvadratmeter er det godt å komme ut
å strekke på beina. Fortsatt mye vinter, kaldt og ufyselig.
Går inn til Sørkjosen. Dagsetappe: 29 km.
Tirsdag 20. mai
Endelig åpner postkontoret og jeg får hentet rulleskistavene og byttet ut soveposen
til Ajungilak Iglo. Ajungilak Tyin Elite blir litt for varm nå.
De første 5 km på rulleski blir en fadese. Det er som å lære å gå på ski på nytt. Skiene skjærer ut til siden, og jeg klarer såvidt å holde balansen. Men jeg gir meg ikke så lett! 10 km senere kommer det seg, balansen blir etterhvert bedre, og jeg suser avgårde i sol og blå himmel.
Synes det er urettferdig av veivesenet å legge veien midt over Kvænangsfjellet! Den bakken er forferdelig lang og bratt.
Ankommer Burfjorddalen kl 24, da har jeg gått 74 km og syns jeg fortjener litt hvile. Jeg er så gåen at skulle jeg gått bare 500 meter til, skulle jeg hatt minst 1000 kroner. Legger meg under ei furu, 4 meter fra veien, orker ikke slå opp vindsekken engang. Vipe, rype og tiur holder et lurveleven hele natta, det blir ikke mye søvn.
Onsdag 21. mai
Våkner groggy og stiv i rygg og bein. Går ned til Burfjord og handler frokost
på Rema uten bonuskort. Kroppsmaskineriet knirker og sliter i snøbyger og motvind.
Det blir ikke mer enn 24 km i dag.
Får tilbud om gratis overnatting på Langfjordbotn camping og slår til på det. Iskalde fiskekaker med hvitløk til middag.
Torsdag 22. mai
Føler meg i formform i dag. Været er finfint. Det går fortfort. Treffer på en
samesame i striten ved Langfjordbotn. Han har det travelt nå i innspurten av
kalvingen. Han klager over jerv og gaupe som tar mange av dyra hans. Det verste
er at jerv og gaupe er fredet, da er det ikke så mye han kan gjøre.
Et kneipbrød fra i forgår koster 17 kroner, alle museer er stengt, dagens aviser kommer ikke før i morgen og det snør midt på sommeren. Welcome to the land of the midnight sun. Dagsetappe: 44 km.
Fredag 23. mai
Får høre at teltet mitt fremdeles ikke er ankommet Abisko, det norske postvesenet
er ikke mye å stole på!
Fy til Finnmark fylke som ikke har giddet asfaltere E6'en de siste 15 åra. Denne steinete oljegrusen er håpløs for oss stakkars rulleskibrukere. Men jeg skal ikke klage, været er topp, vindstille og lettskyet. Fjorden ligger blank og kongeblå, og speiler frosthvite fjelltopper. Herligt!
Passerer Kåfjorden. Det var her Tirpitz holdt skjulested for norske og engelske sabotører i 1943.
Litt kjipt å se over til den andre siden av Altafjorden, bare 20 km borte. Og så må jeg gå hele 75 km rundt! Hmrf!
Ankommer Alta etter 36 km og 4 timer. Overnatter på Alta gjestehus. 213 km igjen.
Lørdag 24. mai
Forlater Bossekop og går inn til Alta sentrum. På torvet står noen russiske
koner å selger krystallglass og håndsydde duker. Jeg for min del kjøper noen
liter eplenektar og et brød på Rimi'en.
Gruer meg litt til å fortsette på oljegrusen. Nedoverbakkene er verst, da rister det sånn at jeg mister helt følelsen i beina. De første 8 km til Alta bru går fint på en sykkelsti. Ved oppstigningen til Sennalandet er det fin asfalt! Du og du så godt det føles. Det er akkurat som å gå på fløyel.
Sennalandet er et flott og særpreget område, den ytterste delen av Finnmarksvidda. Uendelige beine veistrekninger, nesten som i Texas. Det meste av dette platået ligger på 400 moh, og det er fremdels 1 m snø her. Synd jeg har sendt hjem skiene :-)
Overnatter på en snøfri lyngflekk midt inne på Sennalandet. Dagsetappe: 57 km.
Søndag 25. mai
Herlig å våkne til solskinn, det varmer godt i den ellers kalde fjellufta. En
tørr brødskalk og et par slurker vann, så ut på veien igjen. Det går fort ned
mot Skaidi. Hiver innpå dagens rett på kroa og går videre 23 km til Olderfjorden.
Fotsålene verker, noen ganger blir smertene så store at jeg må stoppe for å få blodomløpet i gang igjen. Lange nedoverbakker er verst. Jeg skjærer grimaser og skremmer sikkert mang en bilist.
En hamburger med pomme frites sklir raskt ned. Overnatter på campingen. Dagsetappe: 53 km.
Mandag 26. mai
Noe av det fineste med å gå langs veien er å få oppleve de mange små bygdene
langs fjorden. Det er et avslappet liv her på denne tida. Folk stopper og prater,
ryggsekk og rulleski vekker nysgjerrighet.
Den opprinnelige planen var å gå til Kinnarodden, det nordligste fastlandet. Men beina vil heller til Nordkapp, da sparer jeg også 7-8 dagsetapper. Det er fordelen med å ikke fastlegge rute og dagsetapper på forhånd. Valgene er lettere å ta underveis, og man kan nyte tilværelsens frihet.
I den første bakken møter jeg på to syklister som nettopp har vært på Nordkapp. De skal besøke Norges 5 ytterpunkter: Vardø, Nordkapp, Stad, Galdhøpiggen og Lindesnes. Det var det visst ingen som hadde gjort før. Mens vi står der og snakker om været, kommer en belgier syklende. Han har syklet helt fra Belgia! Gjennom Tyskland, Danmark, Sverige og nå er han på vei til Nordkapp. Så skal han ned til Bergen, ta ferja over til Island, sykle Island rundt, deretter Irland, Skottland, Frankrike, Spania og så hjem til Belgia igjen. Til nå har han syklet i 4 uker og har 5 måneder igjen.
Jeg følger veien videre langs fjorden. Her er det flat og fin vei, fint rulleskiterreng. Finner et fint leirsted 4 km før Repvåg, med utsikt utover fjorden. Sovner til bølgeskvulp og måkeskrik. Dagsetappe: 40 km.
Tirsdag 27. mai
Fortsatt flott vær. Går inn til Kåfjord og tar ferja over til Magerøya. Treffer
på et par busslaster med tyskere. Alle har videokamera, og står på rekke og
rad for å filme hver eneste stein og fjelltopp de kan finne. Overnatter på campingen
i Skipsfjord. Dagsetappe: 35 km. 27 km igjen!
Onsdag 28. mai
På den siste etappen opp til Nordkapp-platået får jeg regn, snø, hagl og vind,
men det gjør ingenting, jeg er snart framme.
Før jeg går opp den siste bakken til selve platået, må jeg stoppe litt. Er jeg virkelig framme nå? Det er så mange følelser som melder seg. Jeg er utrolig glad for å ha klart det, endelig er jeg framme! Men det er også litt vemodig å vite at det nå er over. Det har blitt en livsstil å være på tur. De daglige naturopplevelsene, friheten til å gjøre hva jeg vil, variasjonen mellom de ulike landsdelene, kampen mot vær og naturkrefter og den gode følelsen av å være trøtt etter en lang dags marsj i frisk fjelluft er ting man ikke får oppleve blant biler og hus i en by.
Det blir litt kaldt å stå å filosofere i nordavind og 2 plussgrader. Jeg går de siste 500 metrene, og møter en blid jente i billettluka. Hun har ikke samvittighet til å kreve 175 kroner av meg, for at jeg skal få gå de siste 200 meterne. Jeg synes forresten det er et grovt brudd på allemannsretten i Norge at man må betale for å oppleve natur på Nordkapp.
Inne i panormakafeen koser jeg meg med pølser og is, og skriver over 40 postkort til familie og venner, og ikke minst til alle de hjelpsomme personene jeg har møtt på turen.
Jeg går ut på kanten og står og ser utover havet. Norge slutter visst her, det kunne godt vært litt lengre.
Et mål er nådd.
En drøm er oppfylt.
Et eventyr er slutt.
Dagens sitat:
Her står jeg ved Nordkapp, ved Fnnmarkens ytterste spiss,
ved selve verdens ende. Her hvor verden slutter,
slutter også min nysgjerrighet, og jeg vender fornøyd hjem.
Francesco Negri, 1664